Bloggpost 6 om tredje økt, fredag 29.10.10

I dag har vi hatt den siste økta hvor vi snakket om boka og avsluttet med personlig tilnærming til teksten i form av biodikt. Biodikt eller personskjema er en arbeidsmåte nevnt i boka "Inn i teksten, ut i livet" av Hanne Dahll-Larssøn(red.) og blir brukt her til å nærme seg en av hovedpersonene. Økta ble kortere enn tenkt, på grunn av andre ting som måtte inn. Det førte til at vi ikke kom helt i mål med å presentere biodiktene og å fullføre tegningen under. Vi får ta opp tråden til uka.

I lyttekroken startet vi med å gjenfortelle hovedhandlingen. Elevene bidro med å fortelle, men noen sporet av i detaljer underveis, slik at det mer hadde karakter av å beskrive enkeltepisoder. Da kommer elevenes evne til å se detaljer i bildene godt fram og de får trent seg i å fortelle, jeg får trøste meg med det. Å fortelle hele fortellingen kronologisk riktig er utfordrende, så jeg måtte få dem tilbake på sporet noen ganger. Vi kikket på slutten og jeg ga dem et hint om å se nøye på katten. En liten tåre avslørte at katten var lei seg fordi hun ikke fikk være med i luftballongen. De syntes det var kjempemoro da baksiden avslørte at katten og musa tok en tur sammen, de også!

Vi ofret også litt tid til å kikke på illustratøren sine valg, som vises på innsiden av omslaget. Begrepene illustratør og tegner ble forklart, og elevene fikk si om de var enig i valgene han hadde gjort. Guttene syntes slett ikke slakterens kniv var skummel, slik tegneren lurte på. Elevene kunne ikke huske noen historie som lignet på denne, og siden jeg ikke har lest «Gudbrand i Lia» for dem, ble det med det. Men de likte boka veldig godt, og de likte godt måten jeg leste på. De ba om jeg kunne lese de partiene der jeg hadde gjort til stemmen og nesten spilt litt skuespill, om igjen. Ut fra det, er det tydelig at lesemåten gjør stoffet levende for dem.

Biodiktet modellerte jeg på tavla med hovedpersonen Tomas, før de fikk hvert sitt ark og tilbud om å samarbeide om å fylle ut. Ikke alle ønsket å samarbeide, så jeg lot dem velge. Jeg hadde valgt ut noen punkter som jeg trodde at de kunne beherske og som teksten kunne gi svar på. At vi hadde nærmet oss hovedpersonene før gjennom drama, ga også et godt utgangspunkt for å greie oppgaven. Det gikk veldig bra, ungene mestret oppgaven og var engasjert i arbeidet. Noen valgte hovepersonene, mens et par faktisk tok en av sidefigurene. Da måtte de tenke ut mange av opplysningene selv, men det klarte de!

Etterpå samlet vi oss i lyttekroken og alle fikk lese opp noe av det de hadde skrevet. Men vi hadde ikke tid til å reflektere sammen rundt hovedpersonene denne gangen. Iveren etter å vise fram og lese opp fikk stå i sentrum, når tiden var knapp. Vi får ta en oppsummeringsøkt og tegne ferdig pluss snakke litt sammen i neste uke.

BIODIKT OM__________________

Kjønn:____________

Alder:____________

Tre ord om personen eller dyret:__________________________

Pleier å:____________________________________________

Liker:______________________________________________

Liker ikke:___________________________________________

Ønsker:_____________________________________________

Tror at:_____________________________________________

Her kan du tegne:

Bloggpost 5.

2 .økt med høytlesing. Torsdag 27.10.2010

I dag starter vi faktisk helt forfra igjen med høytlesingen. En elev har vært syk, og elevene har lyst til at jeg skal starte forfra for ham. Jeg skjønner at de gjerne vil høre det om igjen selv, også, så det er tydelig at de har en opplevelse med boka. Vi stopper hver gang Tomas møter en ny person som vil at han skal bytte kjempegulrota i noe annet. Elevene forespeiler hvem han vil møte neste gang, og tenker straks på de personene vi ble introdusert for tidligere i boka, slakteren, avismannen og fiskehandleren. De har moro av å gjette og kan nesten ikke vente til jeg blar om og avslører hvem som har rett. Her ser vi at hintene boka gir om at Tomas vil møte flere, motiverer til å ville lese videre og gjør barna nysgjerrige på innholdet. Å forutsi innholdet er som sagt noe man også gjør undrveis i lesinga. De gransker bildene og er enige om at katten Marona har spist verdens flateste flyndre, den fiskehandleren ville bytte bort.

På nest siste side, der de har buksert kjempegulrota inn i huset, begynner Bestemor å lure... Hun stryker på gulrota og elevene utfordres til å forklare hva hun lurer på. Her kunne vi brukt dubleringsteknikken for å beskrive Bestemors tanker, men vi samtaler istedet. «Hun lurer på om Bestefar er inni gulrota», «hun synes det kjennes ut som Bestefars hud», sier elevene. Det må være slik! Vi leser ferdig og elevene liker slutten godt. Den ble slik de hadde trodd: Bestefar var virkelig inni gulrota. De legger merke til at Bestefar ikke spiser gulrøtter lenger, og tror det er fordi han ikke vil bli til en gulrot igjen. På spørsmål om man kan bli til en gulrot hvis man bare spiser gulrøtter, flirer de. Nei, det er bare i boka, det. Vi får en fin samtale om fantasi og fakta.

Dansken Birthe Sørensen snakker om lærertekst, elevtekst og fellestekst. Både lærer og elever har sin tolking og sammen skaper de en fellestekst, som er flyktig og varierer med hver lesesituasjon og den sosiale konteksten. Målet for litteraturarbeidet er å skape en slik fellestekst, en utvidet og beriket tekstforståelse ved at en får innblikk i andres tolkinger. (Bjørkeng 2009:305). Gjennom at elevene merker seg ulike detaljer ved bildene og teksten og får anledning til å uttrykke dem muntlig sammen med de andre elevene, kommer vi fram til en felles forståelse av teksten, som kan være annerledes enn de enkelte innspillene, altså en felles tolking. Bjørkeng sier videre at når en når dette målet, er opplevelsen ofte koblet med en sterk følelse av fellesskap. Det synes jeg å merke i gruppa, de er veldig med og gir uttrykk for at de deler oppfatningen.

Hvordan stiller en spørsmål til teksten? Denne bildeboka innbyr til å stille spørsmål om bildeteksten mer enn verbalteksten. Det er viktig å få til en dialog og invitere elevene til å bidra. Dialogen skal føre til refleksjon, undring og konstruksjon av kunnskap hos eleven. Læreren må stille åpne, reelle (autentiske) spørsmål og ta det som eleven kommer med opp i samtalen som grunnlag for nye spørsmål og tolkinger. På den måten blir eleven hørt og sett, og kjenner at det han kommer med har verdi. (Bjørkeng 2009:306). Spørsmål av typen: Hva skjer på bildet her? Hva tror du det betyr at katten har et fiskeskjelett i munnen? er åpne spørsmål som innbyr til ulike tolkinger.

Oppfattet elevene de parallelle historiene? Jeg spurte dem om det var med noen i boka som vi ikke hørte om i teksten, og da nevnte de alle sidefigurene. For å oppfatte historiene deres, måtte vi bla i boka «som detektiver» og finne ut hvor de var og hva de gjorde. Først snakket vi litt om hva vi visste og hadde sett, og så sjekket vi om det var slik. Seks-sjuåringene er umiddelbare, merker seg mange detaljer i bildene som de kommenterer og har oppfatninger om, og får reaksjoner fra de andre som kanskje oppfatter det annerledes. De har kanskje et litt annet perspektiv på tingene enn den voksne læreren, så det er viktig å være åpen for deres oppfatninger. Samtidig skal vi ikke la anledningen gå fra oss til å lære elevene noe nytt, så det er en balansegang.

Litteratur:

Bjørkeng, Peer Harry (2009): Klassesamtalen om litteratur – lærerens rolle, i Smidt, Jon (red.): Norskdidaktikk – ei grunnbok. Universitetsforlaget A/S, Oslo.